For en del år siden tok jeg i mot min lille venn Nils, på hans aller første skoledag. En aktiv, blid og tillitsfull gutt som gledet seg til skolen. Som vanlig, under den aller første samtalen med foreldrene, spurte jeg om det var noe lese/skrivevansker i nær familie. Joda, det var det, både mor og far hadde slitt seg gjennom skolen uten noe særlig hjelp, også fars mor og mors far, hadde slitt med problemer. Oi, tenkte jeg, her må vi handle fort og sette inn resurser så barnet beholder sin positivitet og glede over skolen.Jeg varslet rektor som lo litt overbærende og sa at vi måtte jo vente å se det litt an. (I 4.klasse var dysleksien diagnostisert og barnet fikk pc fra hjelpemiddelsentralen, selvtilliten var også betraktelig redusert, og adferden var ganske utagerende)
Jeg leser med undring pensum til denne leksjonen(Tenketing) og spesielt artikkelen til Einar Landmark og Tone Finne i Skolepsykologi nr 6, 2007.
Her står det så klart og tydelig hvor viktig det er å komme på banen veldig tidlig, aller helst fra femårsalderen. Alle forskning viser det, og vi vet jo også at dysleksi er arvelig. Hvorfor skal vi alltid vente å se? Den tapende part er jo alltid barnet.Mestringsfølelesen, følelsen av likeverd med de andre elevene, forsvinner litt for hver dag barnet må slite med bokstaver som stokker seg og et pensum som på en måte løper fra han.
Vi som lærere, og kanskje spesielt vi som har førskolelærerutdanning i bånn, med etterutdanning lagt vekt på den første lese og skriveopplæringen, vi vet og kan mye om dette. Men hvorfor har ikke rektorer og PPT ansatte fått dette med seg? Hvorfor sitter de fremdeles med den "vente-og-se" holdningen?
Ja, så fikk min lille venn endelig sin diagnose, og en sårt tiltrengt pc fra hjelpemiddelsentralen, sammen med ekstra resurser i form av enetimer, og opplæring i IKT.
Vi bare aner noe om hvor mye dette barnet har mistet på veien. Nærhet i form av høytlesing på sengekanten, følelsen av å ikke "være som de andre". Mange konflikter og negative tilbakemeldinger p.g.a utagerende adferd for å kompensere for mestringsfølelsen.
En liten episode, helt på tampen. Min venn er blitt en dyktig IKT bruker og får god hjelp av sin pc. En dag har han fått innstallert et spennende øvingsprogram på sin pc. Alle de andre i klassen henger rundt han og vil se, og prøve. Han forklarer og veileder klassekameratene gjennom programmet. Klassekameratene er grønne av misunnelse, min venn er midtpunktet i timen på datarommet, han stråler som en sol:-) Er god opplevelse og en flott dag. Takk til IKT som er et fantastisk hjelpemiddel i opplæringen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Så godt å meistre! Så godt å vere den som kan! Så godt å vere den som kan vise og lære frå seg! Opplevingar som motiverer til vidare læring og meistring - positiv læringsspiral heiter det visst.
SvarSlettDet er ein del snakk om å setje inn ekstra ressursar tidleg i skulealder heller enn seint, men er det dette me erfarer i skulekvardagen vår? Me har nok eit visst etterslep som må dekkast inn først, men tanken er god. Å fange opp elevar som slit og har vanskar med det skrivne ord er ikkje lett. Eg tenkjer nok som mange at det "går seg til", berre dei får litt tid på seg. I mange høve er det tilfelle, men ved å sjå på arvelege faktorar kan ein, som du seier, få eit visst innblikk i kor ein bør setje inn ressursar litt kjapt! Det er den einaste måten å sikre at elevar i "faresonen" får tidleg hjelp og har mogelegheit til å fylgje medelevar i læringsprosessen.
Om det går som me ynskjer vil me om nokre år ha ein skule som tidleg fangar opp vanskar både fagleg og sosialt, og me har ressursar som dekkjer behovet alt frå første årsstega. Dette kan føre til større trivsel for mange elevar som i dag misser kjensla av meistring og læring.